Å man føler seg som verdens mest misslykkede bever som prøver å demme opp for den.

Det ble en dag med mange innslag av sorg. Jeg kjempet mot flodbølgen i Nutte og Lurvens blogg, men sorgen oversvømmet meg og alt veltet inn over meg.

På tur inn til Oslo kjører jeg forbi ulykkes stedet og bildet av den maltrakterte bilen svisjer over netthinnen. Dine siste minutter, hva tenkte du, skjønnte du at du skulle dø?

I en hel time kjempet kroppen imot døden selv om hjernen din var død. Så sterkt ønsket du å fortsette livet, men skjebnen ville det anerledes, En solstråle sloknet, et lys blandt oss alle brandt ut og ble borte.

Jeg havnet ufrivillig på veien der blokken som Sandra hoppet fra ligger. Jeg vet at i bakhagen endte hun sitt liv, maltraktert mot bakken etter et fall fra tolvte etasje. Hun kjempet også i en time etter at hun hoppet ned, hun kjempet selv om døden var selvalgt. Alle sårene fra fortiden ble for mye å bære på, ensomheten for stor.

Når man ikke er ønsket , når sannheten slår en i annsiktet, man er ikke verdt noe!

Smerten ved å miste den eneste personen jeg visste elsket megbvar min oldemor. Takket være hennes kjærlighet lever jeg i dag. Alle gangene jeg satt i en krok på kjøkknet og ropte at hun måtte komme og hente meg, hennes ord og omsorg ville gjort meg hel, men istedet døde du da jeg var femten.

Jeg har aldri følt meg så alene som den dagen hun ble begravet. Livet mitt ble ødelagt, jeg ble ett hundre prosent uønsket. Hadde jeg vært muslim ville jeg blitt steinet, garantert!

Uanstt hvor svak og nevrotisk jeg er, ulmer det alltid en flamme i meg som krever rettferdighet. Kanskje en dag kan jeg bidre på ordentlig, bruke min livserfaring.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Satt på youtube å hørte på gammle sanger, da slo den til! Sandra, min kjære elskede venninne, jeg savner deg så det verker i hjertet. At du skulle velge å ta ditt eget liv kom som et sjokk på meg, at jeg ikke fikk snakket med deg brenner som en ild inni meg enda.

Jeg savner deg med hver celle i kroppen lillesøster!  " And i know your shining down on me from heaven, like so many friends we lost along the way", men jeg savner deg. Ingenting er det samme uten deg. Jeg er lost, ingen å prate med slik som vi kunne.

Jeg satt i går å så på bilder sammen med Casper, bilder du var med på. Men som den elendige fotograf jeg er , så ser vi bare halve deg så det er ingen vits i å legge det ut.

Jeg har satt å tenkt på hva jeg savner mest ved deg og det er at du alltid fikk meg til å føle det som om jeg hørte til i familien.

Hjertet mitt blør for barna dine som aldri får vokse opp med din innflytelse som pappa. Du var en fantastisk pappa og jeg skulle så gjerne sett at de hadde fått hatt deg under hele oppveksten.

Du var en unik personlighet, alltid positiv, alltid hjelpsom og var villig til å gi av sin tid til andre mennesker, alltid omsorgsfull!

Det går mot bursdagstider for min sønn igjen. Savnet overmanner meg ekstra da. Gleden ved å lage god mat som man vist du ville sette ekstra pris på.  De gode klemmene dine som alltid fikk meg til å føle meg inkludert selv om jeg og Thomas ikke var sammen lengre.

Bildet av deg i kisten dukker alltid opp! Skriket inni meg om at du skulle slutte å tulle, slå opp øynene og konstatere at dette var en dårlig spøk. Jeg hadde så lyst å rope til deg at du måtte slutte å tulle nå,det var nok!!!

Bildene av mammaen din som kysser deg og gråter som omhjertet skal briste. Turid, knakk helt sammen. Sorgen hennes var hjerteskjærende. Synet av alle dine nærmeste venner som stod rund kisten. Følelsen av maktesløshet, at Gud er ond!

Hvorfor tar han tilbake de vakkreste sjelene, hvorfor får de så kort tid her nede.  Unner du oss ikke gleden ved å møte dem???

Jeg blir så sint av å til. Det raser inni meg. Jeg får lyst å gjøre de som drepte deg like vondt som de har gjort oss! Jeg klarer ikke tilgi deres uaktsomhet som kostet to familiefedre livet.

Det at dem ikke har gitt lyd fra seg, ingen anger over hva de har gjort, det gjør meg rasende. Fy faen for noen uempatiske drittsekker! Tanken på at du ville vært her hvis den idioten ikke hadde bestemt seg for å la 24 åringen øvelseskjøre. Fire hundre kilo overlast spilte sin rolle i hva som skjedde. DERE KNUSTE HELE BILEN!

Til og med nøkklene hans var formet som en m, sammenstøtet må ha vært kolosalt! Du kjempet i en hel time før du gav opp livet. Jeg er sikker på at du klynget deg til livet for barna dine sin skyld! Celest og Sander var dine to øyenstener, spesiellt Celest fordi dere fikk lengre tid sammen.

Det blir ingen voksen mann i år heller som blir kjempeglad for egen godtepose, jeg kommer aldri mere til å oppleve det. Jeg savner deg kjære Jimmy, klem fra meg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er uungåelig å passere ulykkesstedet uten å tenke på deg. Dårlig samvittighet strømmer gjennom kroppen fordi man med tiden ikke tenker på det hver eneste dag. Det føles som et svik mot deg Jimmy, føles som om det minste man kan forlange etter tragedien er å ikke glemme deg, men holde deg "levende" når man tenker på deg og minnes.

Jeg har jo merket at det går lang tid mellom innleggene, atter en påminnelse om at tiden leger de verste sårene, men sorgen blir overveldende når man tenker på hvilken skjebne du fikk.

Celeste har blitt seks år, helt utrolig når man tenker på det lille nurket du så stolt viste frem på Aker sykehus. Hun var virkelig pappas jente. Det er herlig å se fedre som gir så mye  av seg selv som du gjorde Jimmy.

Det blir desverre mye gjentagelse av følelser i denne bloggen, men det er så vanskelig å skrive om noe annet en sorgen og savnet etter deg.

Nå har det vært påske, en høytid som du virkelig likte å utfolde dine skiferdigheter. Alt som hadde med bevegelse og sport å gjøre elsket du jo. Jeg kan ikke tenke meg til at du er noe mindre aktiv der du er nå, jeg håper bare utvalget er tilfredstillende!!!!!

Tittet på bildet av deg og mammaen din på hytta jeg vet at det var en av gangene du storkoste deg.

Jeg håper virkelig at du har muligheten til å være nær alle oss som er glad i deg selv om vi ikke ser deg.

Håper du er i "paradis", det er i allefall soleklart at du har fortjent det.

Senderdeg gode tanker og en god klem, siskan:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er så rart at du ikke er her lengre. Man prøver å vente og håpe, men man blir like skuffet hver dag. Man kan jo ikke bare slippe det man har i hendene for å dra ut på lengle, alle har vi jo plikter, men gudene skal vite at du er dypt savnet.

Det er ikke lett å måtte prestere hele tiden, kanskje ble presset for stort, men at den gutten burde gjøre noe seriøst med skrivingen sin er dt ihvertfall ingen tvil. Det var så deilig å kunne drømme seg bort i øyeblikket som han var så utrolig flink til å vidreformidle.

Uansett så ønsker jeg deg alt godt som livet har å by på, gudene skal vite at du fortjener det. Så hvor en du er i verden gogutten så håper jeg at du fortsetter å skrive, du er ett stortalent.

En stor myk bamseklem til en fantastisk mann, måtte livet gi deg alt du fortjener,siskan.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Enda ett år er passert og den andre julen har blitt feiret uten deg tilstedet. Tankene mine har vært hoss mammaen din,hoss barna dine og hoss alle de som savner deg så enormt akkurat i denne høytiden.

Jeg har tenkt tilbake på de julene vi har feiret sammen, husket gleden din over god mat, familiehygge og pakker. Smilet og latteren som alltid satt så løst hoss deg, det sprudlende humøret som alltid fikk oss til å smile og le i din nærhet.

Hodet fylles med tanker om hva som finnes etter livet, kan vi følge våre nærmeste, være hoss dem bare i en annen dimensjon! Jeg håper det, jeg håper du har fått vært tilstede på din måte og fulgt alle dine kjære i julehøytiden.

Det gav meg ett ordentlig støkk i hjertet da jeg så Thomas på julaften, sist gang jeg så han i dressen var når vi sa ett siste farvell til deg. Bildene har så lett for å dukke opp når man blir påminnet noe fra den forferdelige tiden rett etter at du døde. Tristheten trenger igjennom den skjøre hinnen som har lagt seg over såret og det blir igjen stort og verkende og tårene triller for deg min venn.

Hvor en du er kjære Jimmy så håper jeg at den sorgen og smerten over å forlate dette livet så alt for tidlig er mildere å bære der du befinner deg. Skulle så gjerne fått gitt deg en ordentlig god juleklem for siste gang gogutten.

Hvil i fred kjære Jimmy!

Siskan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er bursdagen din i dag. Hadde du vært her ville du blitt trettito år i dag. Jeg vet at dine nærmeste har en tung dag i dag, man klarer ikke helt å glede seg over julen på en slik dag. Da er det så tydelig at du ikke lengre er blandt oss, hullet du etterlot gaper liksom ekstra mot oss i dag da det hadde vært naturlig å feire deg.

Det er lov å føle på tristheten i dag, det er lov å synes at alt virker meningsløst av og til, at verden virkelig kan være urettferdig!  Hvor mange av oss har ikke stillt spørsmålet "hvorfor", hvorfor Jimmy.

Man tar frem bilder man nesten ikke klarer å se i sitt indre, bilder av en gutt som ikke lengre pustet, som lå helt stille i en hvit kiste med foldede hender, med øynene lukket igjen.

Å minnes det bildet gjør at tårene fosser,sinnet,frustrasjonen, det er så meningsløst, så forbannet urettferdig!

Så jeg tenner ett lys for deg i kveld og sender deg varme og gode tanker, siskan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 
Jeg har forsøkt å skrive flere innlegg men ordene har ikke kommet ut slik jeg gjerne ville at de skulle komme ut. Det at det nå er ett år siden du ble revet bort fra oss er helt uvirkelig. Det har vært mange tanker og minner fra dagene i fjor, hva som skjedde dag for dag etter hvert som det begynte å gå opp for oss alle at du ikke var her lengre.

Det siste bildet jeg har av deg der du lå i kisten er så smertefullt å erindre, alle dine nærmestes bunnløse sorg og fortvilelse. Det er så urettferdig, så uforståelig, men alikevell en realitet.

Mange av tankene mine har dreid seg om de to som forårsaket ulykken, ikke en beklagelse, ingenting har de pårørende hørt fra disse to. Hva slags mennesker er de egentlig som kan ta to liv og ikke ha vett til å beklage det engang. Det vitner om en total mangel på empati og jeg undres hvilke tanker de gjorde seg den niende november. Er de virkelig så følelseskalde at datoen bare passerte dem uten at de minnes denne fryktelige dagen.

Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å leve med seg selv uten å ta kontakt med de etterlatte og beklage det de har forårsaket. Jeg hadde ikke fått fred med meg selv før jeg på det sterkeste hadde beklaget ovenfor de pårørende. Slik som det er nå virker det jo som om det ikke bryr dem noe videre, det var bare noe som skjedde, en ulykke. Det var en ulykke, men de hadde skyld i den ulykken, de tok to menneskeliv, er det ikke da på sin plass å kontakte de pårørende for å overbringe sine kondolanser i det minste.

Det var en tøff dag for alle dine kjære Jimmy. Bare det at det er gått ett helt år uten deg er nesten uforståelig. Tiden fortsetter å gå uten deg, men savnet avtar ikke og kommer vel aldri egentlig til å gjøre det. Du var ett lyspunkt og en gledespreder for så mange og du etterlot deg ett stort tomrom da du forlot denne verden.

Hvor mange ganger har jeg ikke lekt med tanken at sekunder kunne gjort all verdens forskjell,sekunder kunne ha reddet livet ditt. Hvorfor fikk du ikke en "søndagskjører" foran deg som gjorde at du ble forsinket, at du ikke befant deg der akkurat da! Da hadde du fortsatt vært her blant oss med ditt gode humør og din livsglede. Celest og Sander hadde hatt pappaen sin her fremdeles, mettemor hadde hatt gogutten sin fremdeles i livet, Thomas hadde fremdeles hatt lillebror her.

Man kan gjøre seg selv smågal ved å tenke på alt som kunne vært hvis sekunder og minutter hadde vært på din side. Livet kommer aldri mere til å bli det samme, ulykken har merket oss alle for livet. Savnet etter en pappa,en sønn,en bror,en venn kommer alltid til å være der og følelsen av urettferdighet vil aldri slippe taket.

Det er stunder da jeg føler at du er nær, at du vet hvor mye vi savner deg og jeg lurer på hvordan det må være for deg å være utestengt fra den eksistensen vi befinner oss i.

Jeg håper av hele mitt hjerte at du har funnet fred der du er, at det ikke er for smertefullt for deg å se alle som sørger.

Hvil i fred kjære Jimmy, du er dypt savnet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ble liggende våken i natt å tenke på deg. Bildene vekslet mellom den glade smilende gutten til mitt siste bilde av deg som er brent inn på netthinnen. Bildet av deg i kisten er så detaljert  og det er så grusomt å gjennoppleve. Jeg vil så gjerne huske deg slik jeg sist så deg i bursdagen til Casper, men så kommer sorgen over meg og alt jeg ser for meg er deg liggende i den hvite kisten med øynene igjen.

Det er tjue dager til vi skriver ett år siden ulykken, hvor er det blitt av tiden? Det er liksom det eneste man kan si, tiden har passert men savnet og sorgen er her, det har ikke blitt noe lettere å akseptere det som hendte den fatale morgenen.

Hver eneste gang jeg kjører strekningen ulykken skjedde på er du i mine tanker. Det pleier å begynne når jeg passerer sundvollen, jeg prøver å sette meg inn i hva du tenkte den morgenen det skjedde. Var du stresset, tenkte du på jobben, Celest og Sander, men det jeg undres mest på er om du rakk å bli redd før du kolliderte, skjønte du at dette kom til å gå galt?

Jeg vet fra egen erfaring at øyeblikket før det smeller som regel føles som om det hele går i sakte film, var det slik for deg ?

Jeg har tusen spørsmål, men du er ikke her lengre, så jeg vil aldri få svar, ikke før vi en gang møtes igjen! Det er dager jeg føler at du er nærmere en andre, dager hvor man nesten snakker høyt med seg selv fordi det føles som om du er her!

Jeg håper av hele mitt hjerte at du følger med oss alle her som savner deg, jeg vet det er mange av oss. Til de som vil samles på ettårsdagen så vil det bli en minnestund på alfaset kirkegård, kommer tilbake til tidspunktet, kanskje vil det gjøre dagen lettere hvis vi samles i sorgen!

Takk for alt du gav Jimmy, du vil alltid bli husket som en solstråle.

Jeg savner deg.

Siskan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjørte forbi plassen du døde på to ganger i dag. Løftet hånden til hilsen, tenker alltid på deg når jeg kjører den veistrekningen. Prøver å finne ut hva du kunne tenkt på alle de minuttene før det smalt. Prøver å se for meg kolisjonen, hvordan det hele må ha sett ut for deg.

Skjønte du da den første bilen ble truffet at nå dør jeg, eller gikk det så fort at du ikke rakk å tenke noe særlig. Ble du værende ved ulykkes stedet eller valgte du å gå inn i lyset med en gang. Hvis jeg skal gjette tror jeg du ble værende ved ulykkes stedet helt til det gikk ordentlig opp for deg at du ikke var levende i vår verden lengre.

Jeg må jo si at jeg ikke aner hvilke tanker du hadde om livet etter døden, men ordene fra Anja viser at du tenkte på døden og hva som befant seg etterpå.

Jeg må innrømme at jeg hadde håpet at flere av Jimmys venner hadde tatt en tur innom, skulle så gjerne visst om det var greit for dem om jeg la ut noen bilder fra kameratgjengen på tur! Håper at noen av dere kunne lagt igjen noen ord her inne slik at jeg kunne kontakte dere angående bildene.

Vil så gjerne gjøre noe spesiellt for Jimmy på ett årsdagen etter hans død, det hadde vært flott med mange bilder fra hans liv. Hvis dere har mulighet send en mail til vassholmen@hotmail.com så kontakter jeg eller noen andre dere!

Siskan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Prøvde å skrive ett innlegg her i går, men fikk det ikke til. Var så utrolig mye å tenke på i går og så mye som ikke fungerte at jeg var helt satt ut!

Det er fullstendig ufattelig at det er gått ti måneder siden ulykken, akkurat ti måneder var det i går. Hva skjer når det plutselig blir ett år siden, samme dag som Thomas skal prøve å "feire" bursdagen sin på sin brors dødsdag. Håper at de sammles og mimrer sammen, husker på alle de gode stundene som har vært.

Det kommer til å kreve mye for å komme gjennom den dagen, første merkedagen, ett helt år siden. Jeg husker møtet mitt med Sandras gravsted da det var ett år siden hun døde. Den lammende følelsen av den nakne sorgen man tar innover seg. Inskripsjonen på stene bekrefter våre verste mareritt, noen man elsket er revet bort!

Det er dager sorgen kan slå en fullstendig i bakken, det er dager som går bedre en det har gjort på lenge. Da kommer skyldfølelsen fordi man ikke " sørger" hver time på dagen. Hvis man glemmer det over en lengre tidsperiode, eller kanskje en halv dag, så kommer den snikende, følelsen av at man ikke har rett til at ting skal være for bra, du er jo tross alt ikke her lengre, du har reist og vi savner deg, alle på hver sin måte.

Jeg vet at den dagen blir knalltøff å komme igjennom, da blir alle bevegelser den dagen gjennopplevd, i alle fall blir det slik for min del. Jeg sitter og grubler på hva du tenkte på vei til jobben, skjønte du noe før det smalt så du rakk å bli redd, hadde du vondt, var du beviss etter sammenstøtet, 100 spørsmål og ingen svar.

Hvil i fred du vakkre venn og la englevinger gi deg en klem fra alle oss som savner deg, siskan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende