Prøvde å skrive ett innlegg her i går, men fikk det ikke til. Var så utrolig mye å tenke på i går og så mye som ikke fungerte at jeg var helt satt ut!

Det er fullstendig ufattelig at det er gått ti måneder siden ulykken, akkurat ti måneder var det i går. Hva skjer når det plutselig blir ett år siden, samme dag som Thomas skal prøve å "feire" bursdagen sin på sin brors dødsdag. Håper at de sammles og mimrer sammen, husker på alle de gode stundene som har vært.

Det kommer til å kreve mye for å komme gjennom den dagen, første merkedagen, ett helt år siden. Jeg husker møtet mitt med Sandras gravsted da det var ett år siden hun døde. Den lammende følelsen av den nakne sorgen man tar innover seg. Inskripsjonen på stene bekrefter våre verste mareritt, noen man elsket er revet bort!

Det er dager sorgen kan slå en fullstendig i bakken, det er dager som går bedre en det har gjort på lenge. Da kommer skyldfølelsen fordi man ikke " sørger" hver time på dagen. Hvis man glemmer det over en lengre tidsperiode, eller kanskje en halv dag, så kommer den snikende, følelsen av at man ikke har rett til at ting skal være for bra, du er jo tross alt ikke her lengre, du har reist og vi savner deg, alle på hver sin måte.

Jeg vet at den dagen blir knalltøff å komme igjennom, da blir alle bevegelser den dagen gjennopplevd, i alle fall blir det slik for min del. Jeg sitter og grubler på hva du tenkte på vei til jobben, skjønte du noe før det smalt så du rakk å bli redd, hadde du vondt, var du beviss etter sammenstøtet, 100 spørsmål og ingen svar.

Hvil i fred du vakkre venn og la englevinger gi deg en klem fra alle oss som savner deg, siskan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende