Tårene presser på bare jeg setter inn bildet av bilen du kjørte. Tenk det, inni der døde du Jimmy!

Har vært våken siden klokken 5. Den niende i hver eneste måned siden november har jeg hatt denne reaksjonen.

Jeg våkner, alltid rundt klokken 5 og min første tanke er "nå inntreffer snart tidspunktet da kollisjonen skjer". Jeg tenker på hvordan dagen din var før det smallt, hva tenkte du på der du intetanende var på vei inn i døden.

Hva tenkte du når du så varebilen skeine over i feil kjørebane å treffe bilen foran deg. Skjønnte du der å da at dette var slutten for deg,du kom til å dø!!!!

Jeg har tusen tanker i dag og ikke minst tusen sorger. De øynene som møter meg i speilet er røde og forgråtte, svarte av sorg. Ikke et eneste streif av glede kan man spore i dem. De er som to døde tjern i ansiktet mitt.

Jeg tenker på mammaen din. Håper ikke hun har det som meg at hun tenker hele historikken fra denne dagen time etter time. Det er som om jeg gjennopplever alle klokkeslett. Nå fikk mette vite det, nå fikk thomas vite det,nå fikk jeg vite det.

Er nesten som jeg forbereder meg til å dra opp til mettemor. Til å møte henne,få bekreftet det jeg fikk beskjed om på telefonen. Jeg husker sjokket da jeg så bilen din Jimmy, det eksploderte i brystet mitt ett tienedels sekund hvor fornuften ble glemt og håpe ble tent, kanskje det alt sammen var en stor misforståelse!

Men realiteten fjernet siste del av håp om et mirakel da jeg så deg mettemor. Du så så lita ut der du satt,fremdeles i uniformen fra jobb. Lammet! Sjokket og sorgen lyste ut av øynene dine, jeg gikk bort til deg, tok rundt deg, å vi gråt som om hjertene våre skulle briste.

Samtidig som du er min x svigemor er du også en fantastisk god venninne. Jeg tenkte på hvordan det hadde vært for meg å få beskjed om at Casper var drept på bursdagen til min førstefødte sønn.

Det fløy tusen tanker rundt i hodet mitt! Herregud,barna hans,pia,hennes foreldre ……….

Jeg prøvde så godt det lot seg gjøre å glemme min egen sorg oppi det hele, prøvde det jeg kunne for å støtte "mammaen" min.

Da Thomas og Kathrine kom og Casper begynnte å mase om å få vite hvorfor alle var så rare, tok jeg den besluttningen å trekke meg tilbake. Jeg var ikke lengre en del av familiens indre kjerne, jeg stod utenfor.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare min 4 år gammle sønn at onkel Jimmy hadde reist til gud og blitt en engel. Jeg takker min skaper for at jeg hadde snakket med sønnen min om døden og at den derfor ikke var noe ukjennt begrep, men dog ubegripelig for en 4 åring som gjerne skal ha svar på alt.

Jeg kom meg helskinnet hjem der jeg gråt ut i armene til min kjære. Casper gråt nok mest fordi mamma gråt, men det er viktig at barna for være inkludert i en sorgprosess som påvirker alle hans nærmeste på en slik måte.

Etter å ha kjørt sønnen min i barnehagen, kjørte jeg ned til byen for å kjøpe avisen. Jeg skalv over hele kroppen og holdt på å kaste opp da jeg fikk se bildet av bilen. Jeg brettet avisen sammen og stod i kø for å få betalt. Tårene trillet mens jeg stod der. Jeg sto å beit meg i kinnet for ikke å la gråten ta overhånd.

Jeg husker bilturen hjem. Jeg skulle aldri ha kjørt, jeg var forblindet av tårer, men klarte å komme meg hjem uten å bryte sammen. Jeg kjenner ennå sparket i mellomgulvet da jeg åpnet avisen å så bilene som hadde vært involvert.

Bilen din var jo knust. Det stod i avisen at du hadde levd i 50 minutter etter ulykken å det klikket helt for meg ved tanken på at du kunne vært ved bevisshet og ha hatt forferdelige smerter.

Jeg tok opp røret å ringte politiet. Der traff jeg en brysk politimann som sa at min relasjon til avdøde ikke var nær nok til at han kunne gi meg noe informasjon. Jeg spurte han om han bare kunne være så elskverdig å svare meg på om han hadde vært ved bevisshet før han døde?b Jeg glemmer ikke svaret jeg fikk. "Du kan si det slik at han var most og var erklært hjernedød. Men de vitale organene holdt liv i kroppen i enda 50 minutter".

Most, holdt jeg på å skrike til han, du sier vel ikke til noen at den som forulykket i går ble MOST!

Enda en ripe i lakken til politiet som jeg synes av og til mangler kapasitet til å tre ut av politi rollen og være litt medmenneske. Jeg opplever ikke trafikkulykker daglig, vennligst ikke bruk slike ord og utrykk når du skal beskrive at en person er erklært hjernedød.

Etter telefonsamtalen knakk jeg som en fyrstikk. Jeg satt å gråt inn i et håndkle for å dempe ulene mine. Så ringte telefonen. Det var Einar som lurte på om jeg kunne komme opp å være der. Han var nødt til å ordne med det praktiske.

På veien opp prøvde jeg å få kontroll over niagaras fossefall, jeg ville være sterk for deg mettemor, være noen du kunne støtte deg til gjennom sorgen.

Den dagen satt vi sammen å lo og gråt omhverandre mens vi så på bilder å mimret fra episoder vi begge hadde opplevd med Jimmy. Det kom blomster i en jevn strøm hele dagen. Husker du hvor glad du ble da sjefen til Jimmy hadde kjørt helt fra Oslo for å overlevere den vakkre oppsatsen.

Husker hvor rørt vi begge ble da tårene trillet og sjefen din hadde store vanskeligheter med å holde gråten tilbake. Du var en person som alle satte pris på Jimmy, det har alle hilsningene vist i ettertid.

Vi satt å snakket sammen i tolv timer den dagen. Da jeg våknet dagen etter nektet kroppen å lystre meg, klarte ikke å komme meg opp av sengen. Da kom sorgreaksjonen min.

Jeg bare lå i sengen å gråt og sov hele den dagen, maktet ikke ta meg sammen. Jeg takkler ikke død, har aldri gjort det. Jeg opplevde å miste min "mamma" (oldemoren min) da jeg var 15. Jeg takklet ikke å stå helt alene igjenn i verden, jeg var knust! Det tok meg 10 år før jeg klarte å besøke graven hennes.

Når jeg da opplever at noen mister den de elsker så empatiserer jeg så mye med deres sorg at jeg blir knust selv. Jeg opplever den skrikende smerten av det å miste noen som man føler man aldri vil greie å komme over tapet av.

Jeg opplevde en sårhet fordi jeg følte meg utenfor i denne sammenhengen. Jeg sørget så dypt, men følte at jeg ikke hadde noe sted å gå med min sorg. Ville ikke plage de som allerede led det største tapet. Jeg skjemmtes over at jeg ikke klarte å ta meg sammen, være der for de som virkelig trengte meg.

Jeg var så feig at jeg ikke dro til minnestunden som var ved ulykkestedet 4 dager etterpå. Jeg klarte ikke. Hadde kjøpt inn lykter og følte meg som en kujon som ikke dro.

Men kjære Mette, jeg hadde dødd av sorg over å se deg knekke sammen på ulykkes stedet, jeg hadde revnet. Å se alle dere bryte sammen hadde knekt meg.

En annen ting er at jeg må være alene i slike stunder, når jeg skal stå ansikt til ansikt med en så stor smerte. Jeg måtte dra dit alene,gråte alene, har alltid vært alene. Derfor kunne jeg ikke være der for dere, jeg ber så mye om undskyldning for det, det har jeg hatt veldig dårlig samvittighet for.

Den verste dagen for meg er og blir dagen i kapellet. Da det virkelig gikk opp for meg at du lå der død! Husker ennå det nøyaktige øyeblikket jeg la hendene mine over dine å kjennte at du var iskald, først DA Jimmy skjønnte jeg at du var borte.

Jeg hadde lyst å skrike til deg at du skulle åpne øynene,slutte å tulle!

Men du forble stille og livløs. Det eneste som kunne høres var gråten til alle de som skulle se deg for siste gang.

Så kom begravelsen. Jeg kom forsent fordi jeg ikke fannt frem å ikke ville plage noen med min dårlige steds sans. Jeg ble sittende alene langs veggen i kirken, så så vidt kisten men ingen kjennte fjes.

Jeg fikk gitt dere alle en klem og valgte å dra hjem, ville ikke være med på sammenkomsten etterpå. Kjørte om gran for å slippe å passere ulykkestedet,ville bare hjem til meg selv å gråte.

Den dagen jeg føler at vi fikk tatt farvell var 14 dager etterpå når jeg kjørte ut til ulykkes stedet. Det regnet,det var tåkete. Det var akkurat like tungt og trist som jeg følte meg innvendig.

Det ble en utrolig høytidelig stund for meg. Midt på dagen var det helt stille rundt meg. Man kunne ikke høre en bil i det fjerne engang, noe som er veldig rart da det er en trefellts vei hvor det alltid er biler.

Jeg stod stille å gråt ved to flammende lykter og en liten gul kanin, en siste hilsen til onkel Jimmy fra Casper.

Mine tanker går til alle dere som har en tung dag i dag, klem siskan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende