Det at Merethe var innom inspirerte til å bruke bildet en gang til. Tusen takk Merethe at du stakk innom,det varmer.

Siden 4 mai har jeg prøvd å skrive diverse innlegg,men har alltid slettet dem. De har ikke reflektert de følelsene som raser rundt i meg, har på en eller annen grunn virket dumme i mine øyne og er derfor blitt slettet.

 Hvorfor denne feige tilnærmingen? Det er to dager til det er 6 måneder siden du ble borte. Bursdagen til casper som jeg alltid traff deg på.

Pappaen til Casper foreslo at vi skulle dra til hoppeland eller hva det nå heter i bærum. Fornuften sier at det var en god ide, følelsene sier at det blir helt feil for meg.

Min sønns bursdag, den eneste dagen jeg jeg visste at vi ville se hverandre etter det ble slutt mellom meg og Thomas. Den dagen har jeg gruet til i 6 måneder. Er nok derfor Thomas gjerne vil ha den i nye omgivelser,ikke slik som før.

Men noe i meg protesterer. Det var denne dagen som skulle bekrefte min værste mistanke. Det er sant,du er borte! Det kommer ingen fresh stylet pappa med Celest dette året.

Det blir ingen oppdatering om hvordan du har det! Du er borte Jimmy! Jeg har ennå ikke akseptert det fullt ut. Jeg har ikke vært til stede i de andre familie sammenkomstene hvor du ville vært et naturlig midtpunkt.

Men det begynner å gå opp for meg at det aldri blir som før,min sønns  fødselsdag.

Jeg vet ikke engang om jeg klarer å treffe Celest uten at jeg brister i gråt fordi du er borte. Borte,men dog så nær!!!

Jeg skjønner familiens ønske om å finne å en annen måte å feire på i år, men alikevel sitter jeg å føler at det hadde vært en viktig del av min sorgprosess å oppleve ditt fravær.

Det var den eneste gangen i året jeg visste at vi kom til å treffes! Jeg vil ikke miste tradisjonen med at familien var samlet. Jeg har forberedt meg til den dagen siden jeg så deg i kisten.

Har hele tiden visst at da ville jeg knekke sammen,sannheten kunne ikke lengere ungås. Jeg suger når det gjelder å takkle dødsfall, jeg kommer ikke over smerten ved det å miste!

Den er grusom! Tankene mine går atter en gang til synet av deg i den hvite kisten. DU,symbolet på liv!

Jeg ser for meg mammaen din i kappellet. Jeg hører gråten og smerten. Jeg ser Thomas,jeg hører gråten og ser sorgen over å miste lillebror!

Jeg føler meg lammet! Begravelsen din,søsken som bærer lillebror til sitt siste hvilested. Pia’s sjokk over at du var borte. Jeg var livredd for henne.

Dine nærmeste venner. Sorgen i ansiktet til dine venner! Din Far. Knust av sorg over å miste "minstemann". En forsamling på på mange hundre mennesker som sørget over tapet av deg.

Minnene om den dagen jeg oppsøkte ulykkelses stedet lå i total stillhet! En trefelts vei er som regel aldri stille klokken et om dagen. Kaninen fra Casper,den fine knallgule kaninen. Casper ville gjerne at onkel Jimmy skulle ha den.

Lyktene. Nordlyslyktene som jeg tente for deg og den andre familiefaren som omkom,stillheten,høytiden.

En svartkledd skikkelse stod der å ristet av gråt. Rystet fordi det var deg! Hva gjorde du noensinne som var så dårlig at du fortjente å dø 30 år gammel?

Jeg ER bitter. Jeg lurer enda på hvorfor ikke meg? Jeg som har villet dø hele livet. Hvor er rettferdigheten i at du skal bli frarøvet livet mens mitt miserable liv fortsetter?

Hva har jeg å tilby som du ikke hadde i titall! Hvor er rettferdigheten? Hvorfor kan ikke vi som ønsker å unslippe,være de som dør? Hva er meningen når de som virkelig engasjerer sine medmennesker går bort,mens de "uverdige" fortsetter å leve?

Du vet Jimmy,hvordan jeg har det inni meg nå! Jeg er forvirret. Skal jeg late som årets bursdagsfeiring er tilfredstillende for meg,glemme hva mitt indre sier.

Er usikker! Vil ikke trampe på noen tær. Vil bare for en gang skyld ikke føle meg utenfor,være betydningsløs. Jeg vil føle,uansett hvor vondt det gjør. Vis meg hva som er best for alle. Hvil i fred,søs

Tips oss hvis dette innlegget er upassende